polvottfoto

Jeg er lei av kulde, jeg er lei av negativitet, jeg er lei av dumhet, men først og fremst er jeg lei av å være lei. 

Det er ikke lett å se ting på en rasjonell måte. Finne det fine i hverdagen og lete etter løsninger istedenfor å lete etter feil. Det er vanskelig å bryte ut av et mønster, men jeg har lært noe i det siste. Man lever bare en gang, man har bare disse årene og hvert år er viktig på sin måte. Hver dag er viktig på sin lille måte. Jeg tror mange gjør så godt de kan for å forberede seg for fremtiden bare for å innse at den fremtiden aldri kommer. Fremtiden er tiden du bruker på å gjøre deg klar for å leve.

Jeg har tenkt litt på Regine Stokke som plutselig fikk vite at fremtiden ikke kom til å bli. Hun sluttet å planlegge og begynte å gjøre ting for nået. Hun klarte på ett og et halvt år å oppnå mer enn mange gjør på et helt liv. Hun vil bli husket, hun har blitt udødelig når alt hun ville var å leve et A4 liv. Så kanskje det ikke er så viktig om man ikke blir den beste av de beste, så lenge man gjør sitt beste av det man er best til. 

Fuck evolution

Bildene over er tatt til en stillebenoppgave på skolen. Den øverste skulle være et bilde med noe personlig, en mening eller et budskap. I det underste skulle vi skape en stemning og ta bildene i en spesiell vinkel og med forskjellig lys på alle tre. 

Vi har eksamen på onsdag så jeg har ikke så god til til å blogge, men her har dere iallefall bildene så kommer det nok flere tanker i juleferien. 

Jeg har bleiket håret to ganger i løpet av tre timer og nå er det rimelig lyst. Har egentlig lyst til å teste livet som blondine noen dager før jeg farger det videre, men jeg ser egentlig helt grusom ut. Håret er vel mer gult enn blondt og let's face it. Jeg er født mørkhåret og bør nok være det. Men det stopper meg ikke fra å farge håret rosa i morgen. Eller skal jeg farge det blått eller lilla?

Synspunkter noen?

Nå er det så lenge siden jeg har blogget. Føler ikke for å skrive noe spesielt og bildene vi har tatt nå er ikke av den mest spennende sorten enda. Men jeg har funnet ut av produktfotografi er avslappende, interessant og utfordrende. Jeg liker det ganske godt til tross for sine spenningsmangler. 

Jeg er ikke helt ferdig med alle bildene, men jeg tenkte jeg kunne poste to stykker som jeg er sånn rimelig fornøyd med. 

Jeg har brainfarta totalt på denne oppgaven. Vi skulle illustrere en novelle som ikke ga noe særlig mening.  Noe som viste seg å være veldig vanskelig når man i tillegg ikke helt klarer å konsentrere seg om noe annet enn å spille Zombies vs. Plants og se på stjernene. Men den handler om noe som kan tolkes som horer og korsfestning, så jeg valgte å gå i den retningen.

Så i går var jeg i studio med Helle Navrátil og Elisabeth Granøien og i kveld var jeg en tur på et slags sandlager utenfor her. Tilsammen ble det dette. Jeg er ikke strålende fornøyd, men bryr meg ikke allverden siden zombiene fortsatt driver og fordøyer hjernen min.

I dag har jeg gått i fakkeltog mot nazizme sammen med Frank, Sunniva og Herdig. Det var ganske givende og jeg tok mange bilder. Etterpå hadde jeg tenkt til å dra hjem, men så ringte Elisabeth og spurte om jeg ville hjelpe til meg noen bilder oppe i marka. Jeg tror aldri jeg har sett så mange stjerner som jeg så der i kveld og jeg vil vel mer opptatt med å stirre rett oppover enn å hjelpe Elisabeth. Men hun fikk tatt bildene sine og etterpå lå jeg på bakken med kamera på magen og tok bilder av stjerne mens bilstereoen spilte Jose Gonzales med Heartbeats. Et av de fineste øyeblikkene i mitt liv. Det er rart hvordan en slik tilsynelatende hverdagslig ting kan være så riktig og viktig. 

Jeg har alltid har vært veldig tilpasningsdyktig. På en måte former jeg personligheten min etter mine omgivelser og tar bare med meg fragmenter videre til neste sted eller menneske. Jeg vet ikke om dette er noe alle gjør, eller om jeg er annerledes. De fleste mennesker snakker lite sammen om slike ting og alle går rundt og tror at alle andre er hele, velfungerende mennesker som aldri tviler på seg selv eller det de gjør. 

Når man leser blogger, Facebookstatuser eller ser andres arbeider ser man ikke arbeidet og tvilen som ligger bak. Men hos seg selv er kanskje dette til og mer med fremtredende enn selve sluttresultatet.

Mange legger bare frem sin aller mest positive og vellykkede side. Den siden som drikker øl en torsdag ettermiddag og den som får fotooppdrag og har femten gode venner (eller kommentarer) som alle forguder det du gjør.

Det er lenge siden jeg har bodd lenge nok på et sted og vært nok sammen med en gruppe mennesker til å kunne definere hvem jeg er. Jeg er en person som blir veldig påvirket av mine omgivelser og jeg trenger noe eller noen som kan gi meg inspirasjon til å tenke på dette spørmålet: Hvem er jeg?

Jeg føler jeg er i en fase i livet jeg må finne ut av dette og ikke bare være en formbar masse som prøver å være venn med alle ved å være som alle andre. 

Jeg begynner med å gå imot litt av det jeg har skrevet og bli inspirert av en person jeg gjerne kunne vært mer som, nemlig Bente (får ikke til å linke i navnet så: www.icefeather.blogg.no). Så jeg tenkte å kjøre igang en spørsmålsrunde. Spør meg om hva som helst og jeg skal prøve å svare så godt som mulig. Dette vil kanskje hjelpe på en måte, og hvis ikke blir det bare morsomt. 

Jeg har fundert litt på dette i det siste. Hvordan skal jeg få folk til å lese bloggen min. Jeg innser jo det at den ikke er så interessant for utenforstående og at jeg for det meste skriver om mitt rimelig vanlige liv som ikke er så spennende. 

Men det finnes jo tonnevis med blogger der ute som handler om vanlig kjedelige mennesker som skriver om sitt liv. 

Ta f.eks. toppbloggerne her på Blogg.no, de skriver for det meste om hva de spiser til middag og hva det har shoppet den siste uken. Dette tror jeg ikke vil fungere for meg. Jeg er tross alt ikke 13, blond, brun og bare opptatt av klær. 

Men hva skal jeg da skrive om hvis jeg ikke kan skrive om mitt eget liv? Skal jeg finne opp en fiktiv karakter som innehar samme egenskapene som over? Jeg tror ikke det kan fungere det heller, da kan jeg jo likegjerne skrive en bok. Og let's face it. Det har jeg ikke tolmodighet til. 

Så slik som jeg ser det kan jeg bare skrive om foto. Problemet er jo bare det at bildene mine gjerne er gruelig uinteressante folk folkene som ikke er på bildet. Jeg kan jo begynne å ta bilder av kjendiser.  Hvis jeg begynner å mingle med Trondheims mest kjente krets vil jo alt komme av seg selv vil det ikke? Jeg kan bli en av de bloggerne som er kjente fordi de kjenner kjente mennesker. Problemet er at jeg ikke kjenner noen kjente mennesker og det er ikke bare å vandre inn i deres krets kan jeg tenke meg. Hvis de i det hele tatt har en krets. Kanskje de har det like dørgelig kjedelig som meg når de ikke er på jobb som skuespiller, kongelig, realitystjerne el. 

Så da er  det vel bare en ting å gjøre. Jeg får være meg selv en liten stund til og leve med at jeg egentlig ikke syntes det er så forferdelig viktig å være "The popular kid".

Når man ikke har så mye nytt å vise frem, viser man frem noe gammelt. Så her er et knippe FotokunstskoleAnnebilder:

Eh ja. joda....det gjør det. 

I går tok jeg bilder av en meget meget fornøyd Linda som fikk ha teselskap med en gigantisk bamse og fråtse i kake og luft-te. Etter at barrieren mot å grafse i regnbuekaken var brutt fikk både glasur og blått sukkerbrød gjennomgå. Jeg tror aldri jeg har ledd så mye under en fotoshoot som jeg gjorde der jeg sto trykt oppi et hjørne for å få med alt. 

Tusen takk i fantastiske modeller som turte å smake på konditorfargeinfernoen av en kake jeg hadde laget. 

Hva syntes dere? Er det noe jeg burde redigere mer?

Jeg gjorde det endel på Fotokunstskolen og jeg savner det virkelig. Så da jeg kjøpte et merkelig kamera med en påmalt tiger på Ebay for en stund tilbake måtte jeg selvfølgelig bruke det til akkurat det samme. Jeg elsker å gjøre denne formen for ulogisk dobbeleksponering. Jeg unngår ikke bare å skru frem filmen, men jeg setter den i kamera på nytt og tar en helt ny film oppå den gamle. På den måten har jeg ingen kontroll over hva som kommer frem. Av og til er det så utrolig herlig å ikke ha noe kontroll over hva man gjør når man ellers må tenke teknikk, teknikk, teknikk når man tar bilder. 

Det over er for det meste tullebilder, men dette kan fint brukes til å skape utrolig mye vakkert også. 

På Fotokunstskolen gjorde jeg prosjektet "Synopsis av en drøm" på denne måten. Da brukte jeg både Mamiya og Holga og dobbeleksponerte 120-film (noe som fører til at den ene eksponeringen blit opp-ned).

Naboene syntes nok det var litt merkelig at en prinsesse, to jenter, en gutt og en care bear (siden Martine frøys brukte hun kostymet mitt som varmedress) drev og blitzet villt utenfor huset deres, men det ble bra bilder og vi hadde det moro.

Foto: Anne K. Harkestad, Elisabeth Richardsen Granøien og Martine Elvira Heitmann Størseth.

Modell: Sunniva Nordtømme

Assistent: Øystein M. Orderud

Tenkte også jeg skulle slenge med skissen til mitt neste bilde. Hvis ikke dette er fin photoshopmontasje så vet ikke jeg.

Jeg kjeder meg og det fikk meg til å tenke på gamledager og hvordan ting var da. Når jeg kjedet meg som 13-åring var det ikke like kjedelig nå som jeg er litt eldre (ikke dobbelt så gammel, jeg nekter å innrømme det). 

Når jeg kjeder meg nå sitter jeg foran laptopen, ser på bilder av semifremmede mennesker på Facebook, chatter på Msn og til slutt begynner jeg jammensanten å ta teite quizzer på nettet som kan fortelle meg om jeg er gravid, hvilken farge jeg er innvendig og hvem jeg er i "Skal vi Danse". Problemet med slik kjeding er jo at det ikke kommer noe godt ut av det. Selv etter at jeg har funnet ut at jeg ikke er gravid, oransje og ligner på charterSvein føler jeg meg like tom innvendig.  

Slik var det nemlig ikke før. Kjedet jeg meg da, ringte jeg (ja ringte, ikke sendte sms) nummeret som jeg hadde innprentet i fingrene og fikk f.eks. Cecilie på døren. Så gikk vi ut og gikk fra dør til dør og ringte på. Til slutt var vi en gjeng og man hadde det fint resten av den kvelden.  Hva hadde egentlig skjedd om man hadde gjort dette nå?

Jeg ser for meg ti "20something" jenter sittende på en fortauskant uten noen planer. 

Hva gjør dere på når dere kjeder dere?

Noen koselige bilder av gamle venner: 

Og så et skikkelig koselig bilde av ikke fult så gamle venner: 

For å lære oss å bruke resursene vi har på stedet fikk vi i oppgave å ta et bilde inne på skolen. I bildene skulle vi også lage en dramatisk effekt ved hjelp av lys og skygge. 

Gidder ikke å skrive så mye i dag så her er bildene jeg tok av Camilla på mørkerommet. 

På mandag hadde vi workshop med kunstfotografen Jan. Jan er fra tsjekkia og har et etternavn som verken elever eller lærer klarer å huske uten å se i notatene sine og som ingen av oss klarer å uttale likevel. Men til tross for sitt uregjerelige etternavn tar Jan utrolig fine bilder hvor han maler med lys mens han bruker lang lukkertid. 

Ikke overraskende fikk vi i oppgave å gjøre dette vi også så i dag var jeg, Øytstein og Elisabeth i studio. Og jeg liker resultatet, til tross i at det var første forsøket, feber og ønske om å legge meg til å sove under nærmeste bord.

Jeg, som bergenser, regner bort i Trondheim. Det regner og regner og regner. Det stopper litt og så begynner det igjen. 

Men vi lar oss ikke stoppe gjør vi?

Her er bilder fra dagens photoshoot i regnet med Martin og Eila.

Her er bildet jeg brukte til oppgaven: Partiprogram: Trygghet i Samfunnet

Jeg har gaffateipet mitt gamle digitale speilreflekskamera for å lage et pinholekamera. Tror jeg må komme frem til en bedre løsning, men dette er jo kjempegøy. 

Jeg elsker Kyle Parker og hans www.havesomehats.com. 

Derfor vil jeg dele og kanskje gjøre dere glade også. 

Some of my things. Didn't think, just did

Close your eyes to corral a virtue,
Is this fooling anyone else?
Never worked so long and hard,
To cement a failure,

We can blow on our thumbs and posture,
But the lonely is such delicate things,
The wind from a wasp could blow them,
Into the sea,
With stones on their feet,
Lost to the light and the loving we need,

Still to come,
The worst part and you know it,
There is a numbness,
In your heart and it's growing

Siden alle har så fine kjeledyrposter med sine søte små så tenkte jeg at jeg også skulle legge ut mine. De har nettopp blitt foreldre til en drøss med minier, men disse er så små at man ikke kan se de som annet enn små støvkorn på bildene. Kan oppdatere seinere med bilder av resten av gjengen oppi der, når de er store nok til å sees.